Hvorfor har ordene HELT OPP, DET SKAL SKJE, STYRKE…
Gjør de så vondt I HJERTET? Gir de så mye følelsesmessig smerte?
Hvem forteller oss dette…
Ville han være i stand til å tåle det som skjer med oss?
Hvis det er noe som gjør mer vondt enn smerte, er det likegyldighet…
Den likegyldigheten av:
Å IKKE FORSTÅ HVERANDRE, av å si:
Å, JA, NOE ELLER NOE SKADE MEG OGSÅ
…
“Cheer up” er et DÅRLIG ord i fibromyalgi, fem bokstaver det
de antyder at du IKKE forstår og at du ikke vil forstå… Det er et ord som dømmer oss.
Smerte er berettiget, det forstås i hundrevis av sykdommer, det er verdig hos eldre, pasienten får plass til å hvile, hvile og deretter gå tilbake til rutinen sin… Vi forstår smerte som noe som er øyeblikkelig… Heldigvis for de fleste…
Vi lærte synd at det er veldig annerledes!
En ufattelig virkelighet, vi trenger empati, forståelse for å kunne fortsette å leve dette livet som rørte oss. Å akseptere at vi har smerte betyr å miste…
Å miste det som gjorde oss lykkelige, og ikke fordi vi vil, men fordi
helsen vår tvinger oss.
Men denne daglige kampen mot smerte får oss til å gjenoppdage oss selv, gjør oss sterke, vi undersøker, vi lærer, vi vet ting om fibromyalgi som andre ikke engang har hørt om!
Vi går en fremtid i møte med smerte. Uten utløpsdato og med en usikker prognose, men vi overvinner med all vår styrke! Dette er hvordan et stort antall mennesker lever, klamrer seg til livet med all sin makt, kjemper mot det ingen kan forestille seg, dag etter dag uten pusterom og dette er det mest normale for oss… Det er det vi må gjøre, det vi har å gjøre mens en løsning kommer til den døren som vi måtte tvinge gjennom… Fibromyalgi. Mens de andre nyter friheten som hver bevegelse av kroppen deres gir dem, husker vi, med hver enkelt av dem, hva kroppen vår var FØR. Uten tvil kan du fortsette med livet ditt med denne sykdommen… Du når toppen av styrke… For oss er hver dag en ny utfordring, spesiell og annerledes!
MERK: Det er selvfølgelig ikke nødvendig å leve med så mye lidelse, det er mange måter å lindre den på. Enten med medisiner, fysisk trening, psykoterapi … Og, selvfølgelig, med en god revmatolog og nevrolog!
