Fibromyalgi – Djevelen på skulderen min

Bit for bit dreper fibro meg. Det tar biter fra meg, fra min styrke, fra min stolthet og fra min sjel. En diagnose av fibromyalgi er en dødsdom for et normalt liv. Jeg har levd med det i syv år og er fortsatt ikke ferdig med å sørge over det livet jeg skulle hatt. Jeg burde forberede meg på å studere et år i utlandet akkurat nå. Jeg burde være flytende i et annet språk. Jeg burde være bakfull hver søndag etter å ha tilbrakt en natt ute med venner.

I stedet ligger jeg i sengen, hele dagen hver dag. Eller jeg ligger på sofaen. Eller jeg går til noen andres hus og legger meg på sengen eller sofaen deres. Fibro er en erkefiende, en sjalu venn. Den er alltid der og prøver å ta meg ned ved enhver anledning. Det er som skurken i en gammel stumfilm. Det er en mann med snurret bart, stripet genser og kappe som kryper komisk bak meg, som tenker at det å gjemme seg bak en kvist av et tre gjør ham usynlig.

Men igjen er det motsatt.
I stedet for at publikum vet at skurken er der og at hovedpersonen ikke er klar over, er det bare jeg som kan se det og publikum er blinde. Fibrochips på min fysiske og følelsesmessige styrke. Hvert tilbakeslag tar bort enda en bit av meg. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før alt faller i stykker. Fibro har tatt bort grunnlaget mitt.

Grunnlaget jeg bygget over tjue år som bodde på denne jorden. Jeg føler meg som en omgang Jenga, hver gang fibroen treffer, kommer jeg ett skritt nærmere å ramle mot gulvet. Kanskje jeg allerede har krasjet og brent. Kanskje dette er bunnen. Hvis jeg ikke visste hvordan fibro var, ville jeg si at det sannsynligvis er det. Dette er det laveste jeg kan være, eller det laveste jeg tror jeg kan være. Men det er ingen måte jeg kunne ha så mye tro på denne forbannelsen.

Jeg kan oppleve den verste smerten jeg noen gang har hatt, og fibroen min behandler det som en utfordring fordi neste gang vil det bli verre. Noen oppblussing er bedre enn andre, men andre tester min fysiske og følelsesmessige styrke mer enn jeg tidligere kunne ha forestilt meg. Fibromyalgi er ikke en imaginær unnskyldning.

Jeg ville aldri ha valgt dette livet for meg selv, og hvis jeg hadde muligheten til å bli kvitt demonen som holder meg, ville jeg uten å nøle. Dette er mitt liv. Dette er ekte. Dette er meg, og det er og vil være med meg for hvert øyeblikk av hver dag resten av livet.

Djevelen

hvisket i øret mitt

“Du er ikke sterk nok til å tåle stormen”

I dag hvisket jeg i Djevelens øre

“Jeg er stormen”

Jeg er fibromyalgikriger

Fibromyalgi-berg-og-dal-bane: Soul searching- Where do I Go Now

Jessica Stredd Pudicombe la til det at Så, det er netter som i kveld at jeg bare føler meg fortapt. Tapt i følelser, tapt i tanker, tapt i smerte og tapt i det som ligger foran oss. For de av oss kvinner forstår vi fullt ut opp- og nedturene i følelsene våre, glade ett minutt, så sinte, så triste, så nervøse, så osv… Det er en berg-og-dal-bane med opp- og nedturer. Legg på kronisk sykdom og helvete, hvor går vi derfra?!?! Mann, kvinne, byrden av kronisk sykdom velter verden vår. Noen ganger føler vi at ting er under kontroll. Vi har forsonet oss med virkeligheten vår, vi vet at ting aldri vil bli som de en gang var, og vi tilpasser oss og lærer å leve med det livene våre har blitt. Men noen ganger, noen ganger bryter virkeligheten av det som ligger foran oss gjennom og det innhenter livet vårt. Vi kjenner livet slik vi visste at det aldri vil bli det samme.

Livet vi en gang nøt har blitt blåst i stykker av denne onde kraften som dikterer hva vi gjør og ikke kan gjøre. Det roter med den følelsesmessige tilstanden vi håpet var å håndtere dette nye livet. Det er gode dager og dårlige dager, oppturer, nedturer, oppturer og nedturer. Vi pleide å se fremover og planlegge for fremtiden, eller leve i nåtiden med de vi elsket. Nå, hva er konsekvent? Ingenting! Planene vi laget med venner, vel, kanskje en annen gang. Festen med familien vår, vel, dere går alle og hilser meg. Å legge planer er som målspillet på messen, det er treff eller bom. Vi ønsker mer enn noe annet å være en del av alle planene som er lagt, men vi kan ikke garantere noe.

Vi ønsker virkelig å være en del av familiens planer, vi ønsker å kunne legge planer og holde oss til dem. Vi vil jobbe, vi vil ut, vi vil være en del av verden vi en gang var involvert i.

Noen ganger er vi i stand til å si nei, gå tilbake og respektere det kroppen vår forteller oss. Vi kan bare si, nei, ikke i dag. Andre ganger si ja, vi følger planene, vi prøver å være en del av livet, for en gangs skyld kan vi i det minste late som og si at det var gøy, det var deilig å komme seg ut. Men i morgen skjer. Kroppene våre sier hva du tenkte på?! Livet vi en gang kjente er så annerledes enn det vi trodde det skulle være. Vi prøver virkelig hardt å opprettholde et visst utseende av hva vi trodde ting kunne være. Men ingen, ingen kunne forberede seg på dette livet vi lever. Vi vil fortsette å prøve å holde planene vi har lagt, men vær så snill å ikke bli sint eller døm oss hvis det endrer seg.

Vi sliter med å opprettholde et “normalt” liv, men det har blitt trukket ut under føttene våre. Hva er igjen? Herfra og ut er alt vi kan gjøre å være positive, være ydmyke og mest av alt å være tålmodige med oss ​​selv. Ta deg tid til oss, ta deg tid til å sørge, ta deg tid til å reflektere, ta deg tid til å lære hva vår nye normal er. Og mest av alt, ta et minutt til å fokusere på oss selv, hva som fungerer for oss og hva som gjør oss glade. Lær å leve denne nye tilværelsen, lær å sette pris på det vi fortsatt kan leve og elske hver dag. Ta det en dag om gangen, lev dag til dag, time til time eller minutt til minutt. Omfavn det du har og lær deg å leve og elske livet som du kan! Sjel

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *